Villflora og stedegne planter

1. november 2019

FAGUS sin rådgiver på fremmedartslista , og fagkonsulent i Gartnerforbundet  Maria Fall har skrevet en artikkel om villflora og stedegne planter.
Sektoren vår interesserer seg mer for villflora enn tidligere- men denne typen vegetasjon gir oss behov for mer kunnskap både på valg av plantemateriale og skjøtsel.

Villflora og stedegne planter

Artikkel skrevet av Maria Fall, Planteskoleansvarlig Gartnerforbundet

Grønn sektor har mer og mer begynt å interessere seg for «villflora» og «stedegent». Dette er spennende, men samtidig er det en del uklarheter knyttet til denne typen av vegetasjon. Jeg ønsker med dette å fortelle hva Forskrift om fremmede organismer sier, og komme med noen egne betraktninger rundt temaet.

Først noen definisjoner og forklaringer til de ord jeg kommer å bruke videre:

  • Villflora er den typen av arter som man finner viltvoksende i Norge. Forskjellen mellom villflora og kulturplanter er at villfloramaterialet hentes fra naturen og formeres opp slik det er uten at det ligger spesiell fokus på ting som egenskaper, utvalg og forutsigbarhet. Plantene skal være «som de er» og naturen byr på overraskelser. Villflora og naturplanter er uttrykk som gjerne brukes litt om hver annet. Jeg foretrekker ordet villflora fordi ordet naturplanter får det til å fremstå som om det finnes en motsats i unaturlige planter, og det gjør det selvfølgelig ikke. Alle planter kommer opprinnelig fra naturen!
  • Norsk villflora betyr at materialet er hentet fra norsk natur. Dette er delvis nedfelt i NS 4400:2018 (standard for planteskolevarer). Her står det om stauder at: «Villflorastauder skal være fra bestander som forekommer naturlig viltvoksende i Norge.»
  • Importert villflora er arter som vokser i norsk natur, men der materialet er hentet fra et annet land.
  • Stedegen villflora er i denne sammenheng planter som hører hjemme genetisk med de andre plantene av samme art der hvor de vokser. Genetisk stedegent følger ikke landegrenser, men hva stedegent faktisk er fra art til art har vi lite kunnskap om.

 

Hva sier Forskrift om fremmede organismer:

Uansett om man velger importert villflora eller Norsk villflora eller stedegen villflora gjelder de samme reglene. Forskriften deler våre grønne områder i to: «naturområder» og «parkanlegg og andre dyrkete områder samt transport- og næringsutbyggingsområder». Dette er et viktig skille mellom alt eller ingenting.

I «parkanlegg og andre dyrkede områder samt transport – og næringsutbyggingsområder» har det ikke noe å si om man henter villflora fra et annet lands natur eller fra norsk natur. Forskriften bryr seg heller ikke om hvorvidt plantene er «stedegne» eller ikke. Dette betyr at så lenge planten tilhører en art som vokser i norsk natur, så finnes det ingen krav til miljørisikovurdering eller søknad om utsettelsestillatelse i disse områdene.

Skal man plante en plante i «naturområder» derimot blir det helt omvendt. Her er det gen-nivået som avgjør om det er søknadsplikt eller ikke. Hvis det er grunn til å anta at planten man skal sette ut har en annen genetisk sammensetning enn den som finnes på stedet fra før skal man søke om utsettelsestillatelse. Da vi ikke vet hvordan «stedegent» skal tolkes betyr det i praksis at man må søke om utsettelsestillatelse for alt, eller i det minste sende en mail til Miljødirektoratet for å høre om man må søke (post@miljodir.no). Det eneste unntaket her må da være om man henter materialet fra det samme stedet som man har tenkt å sette det ut. Norske trær er unntatt søknadsplikten i naturområder, men hvis man har grunn til å tro at de avviker genetisk så må man søke allikevel.

Villflora har en naturlig plass i naturområder, og etter det jeg forstår er Miljødirektoratet nå i gang med å avklare hva vi skal legge i ordet stedegen. Det er en god nyhet som forhåpentligvis vil gjøre det enklere å vite hva man skal forholde seg til ved valg av vegetasjon i naturområder. Så jeg ser bort fra disse områder og konsentrerer meg videre i teksten om «parkanlegg og andre dyrkede områder samt transport – og næringsutbyggingsområder». Jeg kaller det heretter «urbane uterom» for enkelhetens skyld.

Importert villflora, norsk villflora og stedegen villflora:

Hvis man ønsker villflora i et prosjekt, hva skal man velge? Forskriften gjør altså ikke noe skille i urbane uterom så egentlig er det fritt frem. Men man bør ha tenkt igjennom importaspektet. Import er en reise. Innimellom reiser plantene igjennom flere land. Med på lasset vet vi at det kan følge med skadelige virus, bakterier, insekter, nematoder, plantefrø osv som vi enda ikke har her i Norge. Noen av organismene kan ikke etablere seg i vårt klima og noen gjør ikke skade, men noen av dem har potensiale til å bli katastrofale for naturen. Så utefra et plantehelseperspektiv helt isolert finnes det et skille. Hvis man velger villflora fordi man har en formening om at det skal være bra for det biologiske mangfoldet, der man siden forlanger materialet importert fordi man ikke får tak på det i Norge er det en risiko for at vinninga går opp i spinninga for vår natur. Da bør man kanskje heller revurdere sitt plantevalg? Jeg bestemmer selvsagt ikke hva man skal gjøre her, men jeg syns i hvert fall man skal ha vurdert problemstillingen.

Selv om forskriften ikke skiller på opphavet til villflora i urbane uterom kan det se ut som mange mener at det ikke er tilstrekkelig at vegetasjonen er «vill» og ikke engang nok at den er Norsk. Den må også være «stedegen». Det finnes sikkert mange grunner til at man kan ønske det, men et av de vanligste argumentene er at hvis vegetasjonen kommer fra det område der man setter den ut så er den anpasset forholdene. Det er også vanlig å henvise til at man jo aldri kan vite hva som kommer å bli resultatet av det som er fremmede så man bør være «føre var». Fremmede i dette tilfelle blir jo da ikke fremmede for Norge men regionalt og genetisk fremmede. Er det viktig med stedegent i urbane uterom? På en måte er svaret ja fordi Naturmangfoldloven har også med et genetisk nivå, men i urbane uterom lener mitt svar mot et nei og det er jo også der forskriften har landet. Hvis argumentet for «stedegent» er at plantene skal tåle forholdene, så er det bedre å velge forutsigbare planter fra standard sortiment som har de egenskapene man ønsker. Det er jo ganske store forskjeller mellom forholdene på bakken i skogkanten der en plante vokser lokalt, og oppe på et vindutsatt tak ved siden av der man kanskje har tenkt å plassere den. «Føre var» er en tankegang vi alltid skal ha med oss, men vi må ikke miste hodet. Det må finnes en skjellig grunn til å anta at det betyr noe hvis «føre var» prinsippet skal slå inn. Når det kan finnes risiko for introgresjon (genetisk tilbakekrysning) mellom Clematis alpina (fremmede art for Norge) og Clematis sibirica (viltvoksende nesten bare i Øyer kommune) er det sannsynligvis ikke så lurt å la disse to vokse ved siden av hverandre. Men hvis en prestekrage fra Sørlandet finner kjærligheten med en prestekrage fra Vestlandet i en park i Oslo … kan vi anta at det har noen som helst betydning for hva det enn skulle være? Jeg bare spør.

Prosjekter med stedegen villflora er spennende og vi kan lære mye av dem. Men det er ikke et mål i seg selv å se på stedegent som en gullstandard for det biologiske mangfoldet i urbane uterom. Gullstandard i urbane uterom er den samme som det alltid har vært: Å lage robuste, sykdomsfrie og vedlikeholds-vennlige grøntarealer. At man velger planter med rask etablering som dekker godt slik at uønskede arter ikke får fotfeste. At man kan redusere bruk av plantevernmidler gjennom å velge planter som er resistente mot sykdom eller som skadedyrene unngår. Tilrettelegging for at det er mulig med skjøtsel innenfor stramme vedlikeholdsbudsjett slik at uønsket vegetasjon ikke tar overhånd og sprer seg videre. Alt dette er eksempler på miljøtiltak som jeg mener er det viktigste man kan gjøre for det biologiske mangfoldet i urbane uterom. Stedegent har en naturlig plass i naturen. Kulturplanter eller norsk villflora i urbane uterom ?
Ja takk til begge deler!

 

Siste nyheter