Trestykker er trekonstruksjoner som er ment for å stå i et begrenset tidsrom, gjerne opp til maksimalt to-tre år. Dette ga oss muligheten til å skape et nytt tilskudd til stedet, hvor vi kan utforske hva som kan fungere i offentlige rom eller ikke. Midlertidige konstruksjoner kan være med på å øke aktivitet, interesse og bruk av byrom ved at det skaper et nytt friskt pust til uterommet. Nye impulser i nærområdet kan fremskynde bruken av våre parker eller offentlige rom, så vi håper vår konstruksjon bidrar til akkurat dette. uttaler Veslemøy Vårlid som er markedsføringsansvarlig for Trestykker.

Trestykker er en studentdrevet organisasjon hvor landets fire arkitektskoler: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Bergen Arkitekt Skole (BAS), Master i Arkitektur ved NTNU og Landskapsarkitekter fra NMBU jobber sammen for å bygge en trekonstruksjon. Prosjektet løper fra prosjekteringsfase og helt frem til ferdigstilling av trekonstruksjon.

Siden 2011 har prosjektet vært gjennomført ni ganger med stor nasjonal og internasjonal interesse. Organisasjonen er uavhengig og er en årlig rullering mellom skolene som gir en ny lokalisering for hvert prosjekt. I år er det vi fra NMBU som arrangerer og vi har fått med oss 21 deltakere fra de ulike arkitektskolene.

Trestykker ønsket å skape et nytt tilskudd til plassen som kunne aktivisere til større og ny bruk – for å møte flere brukergrupper. Vi ønsket dermed å skape noe funksjonelt, fremfor noe arkitektonisk. Dermed ble vår konstruksjon satt sammen av ulike moduler som bestod av benker, bord, plantekasser og gulv. Ved sammensetningen ønsket vi å skape et bredt spekter av bruk og sittemuligheter. Vi fikk gleden av å se at vår konstruksjon ble tatt i bruk som klatrestativ og lek på konstruksjonen mens de resterende  familiemedlemmene gjerne satt på konstruksjonen og spiste ved et av bordene. Andre så vi tok i bruk konstruksjonen også på egenhånd eller ved å spise lunsjen sammen meg kollegaer. Det var akkurat slik bruk vi ønsket å fremskynde på plassen.

Ved å bygge noe midlertidig i et etablert anlegg skaptes det rammer for utformingen, hvor vi hadde klare geometriske former vi måtte ta stilling til. Samtidig ga det midlertidige tidsrommet oss rom for utforskning rundt hva som kan fungere i en park hvor ulike brukergruppen skal sjongleres. Vi ville konstruere en trekonstruksjon som kunne fungere både på dagtid og nattestid, og på tvers av ulike brukergrupper svarer Veslemøy Vårlid på spørsmålet om hvordan det å skape noe i et etablert anlegg gir helt egne utfordringer.

Den sentrale sirkulære plassen i parken domineres av asfalt, som har skapt et monotont uttrykk. Vi var veldig glade for at vi gjennom Moelven fikk bruke treverk som materiale og sedummatter fra Bergknapp, som ga oss muligheten til å bryte opp denne ensformige flaten.   I tillegg måtte vi forholde oss til formspråket på plassen da Vaterlandsparken ga oss rammer i form av en sirkulær form og kantete elementer på plassen. For å møte dette skapte vi et buktende «trelandskap» som forholdt seg til elementene som var der på plassen fra før, men med 60 graders vinkel på alle moduler for å mykne opp det sterke geometriske formspråket. Oppmykningen av de harde elementene som asfaltplassen og steinamfiet ble også gjort ved at vi trakk våre linjer i tre opp i amfiet, og på den måten skapte et fint utsiktspunkt over parken uttaler Vårlid som er svært fornøyd med årets prosjekt i Bydel Gamle Oslo.

Årets plassering vil bli i Vaterlandsparken i Oslo. Dette er et spennende, men belastet område. Parken domineres av rusmisbrukere og har et stort behov for et tilskudd av andre impulser for å møte den resterende befolkningen i området. Vårt ønske med konstruksjonen er å gi mulighet for at beboerne i området skal kunne få ta mer del i denne grønne lungen, som er et fåtall av i området – uten å skyve vekk de som oppholder seg i parken i dag. Vi har dermed prosjektert en konstruksjon som skal tilrettelegge for at flere forskjellige brukergrupper skal kunne oppholde seg på området samtidig pga. ulik soneinndeling. Denne soneinndelingen, der en kan være sammen, men likevel ha avstand til hverandre skal også gjenspeile tiden vi er inne i med korona, hvor konseptet vårt er «Avstand». Vårt ønske har også vært å ikke skape noe som skulle oppleves arkitektonisk fremmende for brukerne på i området, men passe til de to verdenene som utspiller seg på dagtid og nattestid.

I år har konstruksjonen få en mer grønn karakter, hvor halvparten av deltakerne har landskapsarkitektur fra NMBU som profesjon. Trekonstruksjonen vi skal reise skal dermed inneholde også grønne elementer, som skiller seg fra tidligere år.